søndag 27. juli 2008

Orms veg på berget


Har du ein hage og eit bibliotek har du i grunnen - nesten alt. Har du attpåtil ei gamal støylsbu i fjellheimen og høve til vandringar dit, har du ikkje noko å klage over.



Denne støylsbua har eg vitja nesten kvart år i snart 40 år. Den fyrste turen Hainn te mæ og eg tok i 1970 vart unnagjort på vel 2 timar. Men då vi gjekk dit tidlegare i sumar, brukte vi nærare 4 timar. Var sekkane våre tyngre no? Eller var det berre det at føtene ikkje er så spreke lengre? Avstanden har i allefall ikkje endra seg, bua ligg der ho ligg. Sekkane er ikkje tyngre; vi - eg - har lært å berre ta med det mest naudsynte. Ikkje noko tjukk bok lenger; dei siste åra har Hainn te mæ og eg hatt med ei bok på deling, og vi har hatt høgtlesing om kveldane. I ljoset frå parafinlampa. Den siste boka vi las på denne måten var "Orms veg på berget" av Torgny Lindgren. Denne boka vart også i år aktuell - i alle fall tittelen. For ein orm vart observert på berget, like ved der vi har eisa, der vi kokar og har alle ute-måltida.

I år hadde vi ikkje med bok, men 2 ungdomar var derimot med på ferda. Dei hadde starta turen før gamlingane, og Hainn te mæ venta at kaffen var klar når vi kom fram.





Det var derimot eit underleg syn som møtte oss. Alt av inventar og utstyr var bore ut på vollen, og dei to unge var opptekne med å brenne saker og ting på bålet. "Saker og ting" viste seg å vere alt vi hadde av tørrfor. Som ris, spaghetti, makaroni og havregryn. Alt var uspiseleg. Mygla og fælt.

Kva hadde hendt? Dei unge hadde kome til ei hytte som var broten opp. Låsane i ytterdøra og forstogsdøra var brotne opp, og lemmen var teken av det eine glaset.
Det som var borte var noko verkty. Ingenting anna sakna vi. Men dei som hadde brote seg inn vart kan hende skremde av det dei såg inne i bua. Der var alt kaos. Vedkassa sto midt på golvet, stolar var velta og i skåpet stod det vatn i koppar og krus. Ingen forlet jo bua si slik når dei reiser.
Men dette har og skjedd tidlegare. Vi slo opp i hytteboka (som heldigvis låg på øvste hylle i skåpet og ikkje hadde vass-skade), og der hadde Hainn te mæ opplevd det same i 1994.
I vinter var det mykje snø, og den smelta bråfort. Vatnet som smelta rann truleg på overflata av den harde snøen, og samla seg i ein svær dam som vinden hadde forma rundt hytta - og vatnet trekte etter kvart inn i hytta - og der stod det ca. 70 - 80 cm opp på veggen. To gonger har det skjedd på 14 år, og aldri har det skjedd tidlegare. No då vi reiste frå hytta, hengde vi opp alt vi kunne under taket, og vi brukte berre dei øvste hyllene i skåpet.

Om våren når dette hender er det uråd å kome seg inn til støylen.
Korleis kan vi då hindre dette i framtida?








1 kommentar:

Unknown sa...

Syns nesten det var litt skummelt -før du avslørte hva grunnen var da!
Tenk om det hadde vært et spøkelse som hadde hatt vann i alle kopper og kar - det hadde også vært ganske spennende. Ikke det at den egentlige løsningen ikke var spennende - og nokså fantastisk!!!
Merkelige greier - naturen finner på så mye rart - syns jeg....!!!