lørdag 18. september 2010

Draumedag med dyrlækjaren


Når ein har kome til skjels år og alder og har i skapet alt det som hjartet begjærer, må ein vere noko kreativ når bursdagsynskjelista skal skrivast. Mitt ynskje i år var ein Draumedag med dyrlækjaren. Tenk å få vere med ein veterinær ute i praksis - og sjå mange søte lam, store kyr og små dansemus. Ho eg kjenner sa: Berre kom - men belag deg på nattarbeid.
Eg pakka sekken med fjøs-støvlar, fann fram den gamle fjøs-jakka mi og skautet.

Dagen starta kl.05 med telefon om ei lamming. Vi laga niste og te og kasta oss inn i bilen, for det var ein times køyring til sauefjøset. Dyrlækjaren fekk etter noko strev ut 3 store og flotte lam.
Frukost i bilen medan vi køyrde til neste fjøs, der det var ei inseminering.
Og så var det ikkje meir den Himmelfartsdagen. Eg må seie eg vart skuffa. Lite æksjen den dagen. Og så kunne vi ikkje gå på kafe ein gong. For då måtte vi jo fyrst vaske av oss fjøslukta, og du skal berre sjå, sa dyrlækjaren, med det same vi er ny-dusja, må vi ut att. Så vi sat heime på hybelen og venta på telefonar.




Så gjekk det nokre veker, og eg fekk på nytt høve til eit besøk. Dyrlækjaren starta dagen på klinikken kl.08, og eg møtte opp kl.10. Då var det berre å kaste seg inn i bilen og køyre ein halvtimes tid til ei sjuk ku. Etterpå bars det av stad til nokre kalvar som skulle vaksinerast, og etterpå det var det ei anna sjuk ku. No hadde vi køyrt langt, og eg var i alle fall svolten. Kafe-besøk gjekk heller ikkje i dag. For det fyrste var det jo ikkje kafear der vi for, og for det andre hadde vi det travelt. Langt ute i bushen fann vi eit landhandleri, og eg inn i full fart for å kjøpe rundstykke og wienerbrød. Det likar eg når eg er på tur. Nei, her hadde dei berre brød og pålegg. Til alt hell hadde dei ei maskin til å skjere opp brødet, og med ei tube baconost var vi redda.
Eg smurte brødskiver, medan dyrlækjaren køyrde og åt. Det gjekk unna - både brød og mil.
No skulle ho inseminere 2 kyr. Men trur du dei var i det same fjøset? Å nei - det var mange mil mellom dei. Den fyrste kua måtte vi til og med hjelpe til med å jage inn i fjøset på støylen. Då er det godt å ha med ei gamal og røynd bondekone som kunne stå oppe i bakken og rope til kua: Ikkje kom her - gå ned i fjøset og få dosa di.
Vi var innom enda ein støyl der det var inseminering, og der hadde dei faktisk rjomegraut til sals. Men dyrlækjaren var noko streng - det har vi ikkje tid til. Vi hadde ikkje tid til å handle oss middag ein gong. Vi var innom ein plass og fekk hamburgarar og pommes frites i ein papirpose - og så var det ut på landevegen att.
No var det ei geit som hadde skada seg. Og ho var på ein støyl langt inn i fjellheimen. Veit du vegen, spurte eg. Ja, røktaren sa at vi skulle fylgje denne vegen til endes, så er det over ei bru og etter eit par svingar skulle vi sjå etter ei postkasse. Der skulle vi til høgre og sidan var det berre å køyre til vi kom til nokre straum-master. Og då var vi like ved.
Vi kom fram, og geita vart sauma i juret.
Då kunne vi ta kvelden. Det var lang veg heim, og klokka var midnatt då vi steig inn i dyrlækjar-bustaden. Eg var trøytt. Og det måtte i alle fall dyrlækjaren vere. Ho hadde køyrt 42 mil denne dagen, og ho hadde reparert og fiksa på mange dyr.

Det er lange avstandar i landet vårt. Sume stader er vegen både hompete og bratt. Ein plass vi var , var det så bratt og fullt av lause steinar i vegen at eg ville ikkje sitje på bilen, men eg sprang ned bakken. Dyrlækjaren kjem fram overalt, for ho - og sikkert alle andre - har bil med 4-hjulsdrift. Slik er det nemleg ikkje med sjukebil for folk.
Så mi oppmoding til deg er: Ikkje bli sjuk inne på heia - og serleg ikkje i dårleg ver, for då kjem verken ambulanse eller helikopter fram. Men har du ei sjuk ku eller geit, då kan du vere trygg. Dyrlækjaren kjem!

onsdag 30. juni 2010

Hønseføtter og gulerøtter...

Hønseføtter og gulerøtter
og halsen av ein svane.
Den som kysser småjentene,
han har ein underleg vane.

Eg er så heldig at eg har 3 høner og ein hane i ein hønsegard nede i hagen. Å, for ei lukke - og for ein velstand med 3 nylagde egg kvar dag. I år er eg riktig flink til å luke ugras - både i kjøkenhagen og i blomhagen, og kvart eit trillebårlass eg har med kveke, vassarve, meldestokk, skvallerkål og og anna utyske køyrer eg inn i hønsegarden. Hønene likar kan hende ikkje alt dei får, men dei et det dei vil ha, sparkar i jorda og finn makkar, og dei har det riktig så triveleg.
Det kan eg sjå på egga, for gulare plommer enn det som er i desse egga, får du ikkje i den flottaste matbutikken på Karl Johan.
Vi fråtsar mest i eggemat. Den eggerøra eg lagar er mest så gul som sola, og sukkerbrøda mine er høge og flotte. Pannekakene mine er like så gode som dei du får i Holland, men mine er gulare. Og ikkje noko kunstig farge her på garden , nei.

Men her ein dag oppdaga eg noko rart. Mystisk var det. Storleiken på egga har vore den same i mange veker - alle tre egg like store. Men så ein dag låg det eit lite egg i rugekassa. Egget hadde same let som dei andre, det var berre mindre. Jasså, tenkte eg - er det ei av hønene som er misfornøgd. Er ikkje maten god nok? Her får de restar frå det Homske kjøken, og kvar dag får de smular frå landhandelen i bygda - og ikkje nok med det. Eg gjev dykk ferskt grøn-for.
Vil de kanskje streike? Har de høyrt om streiken i kommunesektoren?(Ja , det var på den tida dette hende).








Eg funderte ei stund på mysteriet med dette egget. Dagen før var det hakka eit hol i eit av egga i verpekassa. Kven er det som tergar meg? Har vi ubudne gjestar i hønseriet vårt?


Dette biletet syner storleiken på det lisle egget og det vanlege hønseegget.
Plutseleg slår ein tanke ned i meg. Tidlegare år har vi hatt ein gauk i hagen vår, og ein dag sat han/ho i det eine epletreet og gol, og eg kunne mest sjå drøvelen på han. I fjor var det ingen gauk her, men i år hadde eg sett han sitjande på hagegjerdet.
Mysteriet vart løyst. Gauken måtte det vere. Han legg eit egg i andre sine reir.
MEN korleis hadde han kome seg inn i hønsehuset?? Hønsegarden har høgt gjerde rundt seg - av hønsenetting. For å kome inn i hønsehuset måtte han fyrst kome seg inn i hønsegarden, så inn gjennom luka til hønsehuset og leggje egget i rugekassa. For ein luring.
Men eg vil ikkje ha nokon gaukunge i hønsegarden, så eg har egget i kjøleskåpet. Du skal få sjå det når du kjem innom.

søndag 13. juni 2010

No plantar kvinna ..

No plantar kvinna i verda eit tre.
På kne liksom ein som bed
ligg ho blant restene etter dei mange
som stormen har brote ned.
På ny må ho prøve, om ein gang eitt
får vekse seg stort i fred.
Ho opnar molda og reier eit rom
for røtene, fine som hår,
så dei kan få feste og finne ned
dit livsene straumar går.
Plante eit tre er å bygge ein veg
fram gjennom mange år.
Ein draum om det fullvaksne treet
står som ein kvelving bjart
av blomar og lauv over kvinna,
som klappar så fast og vàrt
mold inntil røter, og vonfull tel
kvar knupp som skal breste snart.
----
Da dirrar treet, og handa som held det,
og grunnen der det er fest.
Kva er det? Skalet kring kjerna
av mørker i djupet, som brest?
Ho set dei utspilte hender mot molda
som ville ho tvinge til ro
den trugande dirring. Å jord, ver still,
ver still, så mitt tre får gro.
Halldis Moren Vesaas


Gubben og Gamla var i aktivitet i førre veka i epletre-hagen. Ein gamal Transparent Blanc måtte bort. Treet hadde bore frukt i mange år, gode saftige eple: Dei fyrste vi fekk tidleg om hausten. Dei siste åra hadde det imidlertid vorte mindre frukt, og treet såg noko skralt ut. Det hadde tjent eigarane godt; men alt har ein ende. Då treet var lagt i bakken, kutta eg av mange blomerike kvister, tok dei inn og sette dei i vasar. Ja, til og med ute sette eg ei stor grein til pynt. Hainn te mæ som er litt av ein kunsthandverkar, tok vare på stammen. Han kjem sikkert til å lage noko fint av den.

Men holet i bakken stod ikkje tomt lenge. Dei unge i familien var raskt på plass med eit nytt tre. Denne gongen eit pæretre.
Så får vi vone at det vil vekse seg stort og gje mange gleder til nye generasjonar.

tirsdag 8. juni 2010

Gubben og Gamla..



Gubben og Gamla låg og drog og ikkje fekk opp rota...

Denne songen kom i tankane mine her ein dag då Hainn te mæ og æ hadde ein viktig jobb å gjere i hagen. Ein gamal apal skulle bort frå denne verda. Epletreet hadde bore frukt i mange, mange år, men no var han så gamal og skulle heller gje plassen til nokre yngre.


Hainn te mæ hadde gått rundt treet fleire gonger og undersøkt og tenkt ut gode løysingar til å få treet ned. Kan du ikkje berre finne fram motorsaga, sa eg. Ja, då får vi jo treet ned, men kva med rota? Det hadde jo ikkje eg tenkt på.


Hainn fann fram spaden og tok til å grave bort jorda rundt stammen. Eg stod klar med trillebåra, og vi fylte den med den gode svarte molda.

Spettet kom fram, og Hainn te mæ fann ein passande stor kubbe til vågemat. No kunne han bryte opp rot for rot rundt treet. Snart var treet så laust at vi kunne bryte det ned med handmakt. Hainn te mæ er bra sterk, og eg og gav jernet(!). Treet låg snart løyst frå Moder jord, som hadde næra det i minst ein mannsalder.

Då ungfolket kom, var jobben gjord.

Dei Gamle er framleis eldst.



søndag 30. mai 2010

Kykeliky, sa hanen frå Drammen.

Hønseflokken var ute på tur her ein dag. Ja, eg gav dei ikkje lov. Dei berre lura meg.
Eg var inne i hønsegarden med eit lass ugras - mykje god mat i slike trillebårlass - både kveke, vassarve og mark. Medan eg snudde trillebåra, for ei høne ut gjennom døra. Og dei andre etter. Hadde eg hatt god tid den dagen kunne dei berre ha vore ute ei stund. Men akkurat då var eg i farta. Eg kalla på dei - tuppe,tuppe,tupp - men ingen reaksjon. Eg jaga dei, men då for dei til alle kantar.



Eg vart bra ergerleg. Eg kjefta på dei og sa at dei skulle lye meg. Og de som legg så lite med egg for tida, sa eg, har å halde dykk inne og verpe. Eg fekk lokka inn hanen og 2 høner. Men hu lille, hu var så farskat at ho berre trippa der ho ikkje skulle. Det vart eit leven inne i hønsegarden då hanen oppdaga at ei i haremet var ute i det fri. Han gol Kykeliky så høgt at dei sikkert høyrde det i heile grenda. Eg sleppte like godt ut heile flokken for å ha dei samla, medan eg planla korleis eg skulle gripe dette an.




Då kom eg på det: Inn på kjøkenet i full fart for å finne ein boks maiskorn i skåpet.
Høner er som ungar på tur, tenkte eg. Skal du få dei til å yte litt meir enn vanleg og gå nokre ekstra meter, må du fram med noko godt dei likar. Slik og med hønene mine. Eg strødde maiskorn i graset der dei var - og eit og anna på vegen fram til hønsehuset. Heile flokken (1 hane og 3 høner) trippa etter medan dei kosa seg. Vel inne i hønsegarden lukka eg fort att døra - og let dei få resten av boksen.
Nokre dagar etter denne hendinga var eg avløysar og passa på alle dyra på garden. Eg tykkjer at eg har best kontroll på alle om eg ligg i mi gamle seng i det gamle huset. Eg hadde ikkje stengt att luka før hønsene , det kom eg på midt på natta. Kanskje er det kaldt for dei, tenkte eg. Stod opp og gjekk med flagrande gevantar ned i hagen og lukka dei inne. Hadde det kome forbi ein eller annan, hadde han vel trudd det var eit spøkelse i hagen.
Neste natt var mildare, så eg tenkte at no kunne luka vere oppe, og dei kunne spasere ut i hønsegarden når dei ville. Men det eg ikkje hadde tenkt på, var at hanen er ein morrasfugl - og kl. 05 starta galinga. Med soveromsglas rett mot hønsegarden skal eg seie eg kom meg opp i rett tid den dagen. Det var utruleg mykje eg fekk gjort i heimen før eg reiste på jobb kl.10 .

mandag 26. april 2010

Det er den draumen..

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Dette diktet av Olav H. Hauge vart lese for meg her ein føremiddag av ein ung gut på 8-9 år.
Også dette skuleåret har 8 - og 9 åringane på skulane i kommunen hatt faste besøk på biblioteket kvar månad. Då er det eg som les for dei og fortel dei om morosame bøker. Dei har vore ihuga lånarar, og det er ei stor glede å ha dei på vitjing.
Vi avsluttar ofte med fest på Bokdagen, og då er det skuleborna som har laga eit program for meg.
Eg hadde dekka langbord i biblioteket - med fargerike koppar og fat, kaker og brus venta dei.
I år ville dei lese dikt for meg, sa dei. Eg var bra spent. Ungane var ivrige, og Åsmund var fyrstemann. Han stilte seg opp framom heile klassa, utan manus og litt alvorleg. Han tenkte seg om, og så kom heile "Draumen". Han las det så godt at eg som var vaksen sat der med tåror i auga. Han las det seint og med håg og klår røyst. Dette kunne han. Han tok imot applausen med eit lite smil og eit bukk.
Dei andre borna var og flinke. Somme hadde ein liten hugselapp, andre kunne diktet utenat. Og alle dikt var av Olav H. Hauge. Korleis kunne de vite at Olav H.Hauge er ein av mine yndlingsforfattarar, spurte eg. Nei, det visste dei ikkje - men dei var og glade i dikta hans. Sa dei, åtte- og niåringane mine.
Siste veke hadde eg mange aktivitetar på biblioteket. Noko for ein kvar alder.
Barnehagebesøk er allstøtt triveleg. Då er det høgtlesing og song.
For dei godt vaksne hadde vi avslutning for datakurset som har gått over 3 føremiddagar. Der har "gamlingane" lært både tekstbehandling og vore på Internett.
Vi var så heldige at Margaret Skjelbred kom på forfattarbesøk ein kveld. Det var gama, og ho fortalde så levande om bøkene sine - og serleg då om "Mors bok". Kaffe og kake serverte vi, og det vart nokre trivelege timar for dei 18 frammøtte.
Veka vart avslutta med "skattkistefesten".
Sjølv små kommunebibliotek har mangt å by på for sine brukarar.
Gå innom ditt lokale bibliotek du også.
Det er enkelt, nært og gratis

torsdag 1. april 2010

HAUST er vår

Ja, eg dristar meg til å seie det: HAUST ER VÅR.
Haust er namnet på denne nuskate Border Collien. Eg eig ho ikkje, men eg let som ho er mi når vi er ute på tur. Ho er så snill og vimsat' og full av liv. Når vi har vore borte frå kvarandre nokre dagar eller veker og ho kjem inn i huset mitt for å helse på meg, er ho så glad at ho hoppar i veret - og tissar nokre dropar på golvet mitt. Ja, ja - ho er jo så lita at eg tilgjev ho alt. Ho lærer vel med åra. Som oss andre.




Då eg var skulejente og budde i Byen som har "ei utmerka elv te å spøtt i", var det vanleg at skulevenninnene mine og eg passa ungar etter skuletid. Når leksene var gjorde og middagen fortært, sprang eg over gata og opp for å hente Roar. Han låg i storvogna den fyrste tida, men fekk snart sportsvogn som var lettare å køyre med. I 50-åra var det ikkje mange ungar som var i barnehagen, og mødrene tykte det var godt når trillejentene kom og avlasta dei litt.

Syster mi var meir vill etter hundar. Ho og venninnene hennar gjekk rundt og spurde om å få passe både schæfera og buhundar. Nei, takke meg til ungar. Dei kunne ein ta med på biblioteket og lese for, gje dei mat og syngje for dei.

Kva gjer jentene i dag? Eg trur det er svært få som går rundt og spør om å få passe småungar. Kanskje dei ikkje spør etter hundar heller. Men eitt veit eg. Den som har hest er populær.
Og Fjordingen og Hu islandske vi har i stallen er i vinden.

Tidt og ofte står det små og litt større jenter utanfor døra og spør om dei kan strigle og pusse hestane. Dei tek hestane ut på lufteturar, og dei rir på dei. Så slepp eg å ri. Det har eg nemleg prøvd. Ein gong. Då Fjordingen var 14 - 15 år og sikkert ein villstyring i forhold til no som han er snart 29 år, fekk Gullungen endeleg overtalt meg til å sitje på hesteryggen. Eg kom meg på - og eg kom meg av - med mykje besvær. Etter det slutta Gullungen å gje meg kort til bursdag og jol der det stod at eg skulle få mange gratis ridetimar. Ho såg at eg eigna meg ikkje som rytterske.
Men å gje dyra mat og "møkke" og sjå til at dei har det bra, det er eg flink til.

tirsdag 16. mars 2010

Våren er i kjømda

Fram på vetteren stundom han tenkte,
gjev eg var i eit varmare land,
men når vårsol i bakkane blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.
Med desse orda frå "Mellom bakkar og berg" av Ivar Aasen vil eg ynskje at alle nordmenn får ein god vår. Det er framleis kaldt om nettene her i fjell-Noreg, men dagane er lange, og sola varmar godt gjennom glaset.
Det er mest bert her ute på tunet. Dei 10 cm med snø som kom for 2 veker sidan, er no smelta eller blåse bort. Det meste eg har målt av snø i vinter her nede på jordet er 32 cm. Skal tru om nokre har hatt - eller har meir snø enn oss?!
Men det er farleg når vinteren slepper taket. Eg henta avisa her ein morgon - og eg prøvde å gå der det ikkje var speika. Men kan du ikkje vite - eg var ute på glatta, gjorde eit kjempehopp i lufta og ramla rett på ratata - og hovudet slo i isen. Ja, det gjekk no heldigvis godt - denne gongen og.
Nokre dagar seinare segla eg av garde på knea ned ein bakke. Resultatet vart hol i buksa og hol på kneet. Og ikkje nok med det. Eg som er så snill med dyra eg stundom passar på at eg hentar brødskalkar og gamle brød på lokal-sjappa, fekk meg ein blå-nagl her ein dag. Eg var ikkje rask nok til å trekkje til meg handa ein dag fjordingen fekk skalkar av meg. Nei, det var ikkje hans feil. Det var eg som var treg.
Sola vermde så godt her ein dag at eg sleppte ut hønseflokken. Dei riktig kosa seg i vårsola.
Dei legg egg kvar dag no, og her er det velstand med pannekaker og vaflar.




Mars månad er travel. Det er årsmøtetid, og det er forfattarkveldar og konsertar. Og til helga skal eg på teater for å sjå "Spelemann på taket".

No når sola får betre tak, vert det mykje å glede seg over. Snart må eg vel til å så. Men fyrst skal eg på 80-årsfest i jordbruksklubben min.

Og når liene grønkar som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når netter er ljose som dagar,
kan han ingen stad venare sjå.

søndag 7. februar 2010

Fola, fola Blakken


Fola, fola Blakken,

gå no inn i stallen din,

så kjem vesle Gullet inn

og klappar deg på nakken.


Dette var ein av yndlingssongane til Gullungen då ho var lita. Vi måtte syngje den omatt og omatt, så det var kanhende ikkje merkverdig at ho etter kvart hadde mottoet


Hest er best, ingen protest.


Og frå den dagen ho kunne skrive ynskjelistene sine sjølv, sto HEST allstøtt øverst på lista. Og samstundes kom det eit sukk: Eg veit at det får eg ikkje.

Vi, foreldra, skulle vel vere glade for at det var ein heste-song ho var så glad i. Tenk om det hadde vore ein song om ellediller og krokofanter eller Musevisa. Nei, hest er å foretrekkje framfor krokodiller og elefanter - og ikkje å tale om MUS.


Gullungen fekk hest på 12-årsdagen sin. Ein fjording som var 13 år - og gleda var så stor at ho vart mållaus (og det var ho sjeldan). Då Gullungen vart stor og skulle ut i verda for å lære seg eit yrke, vart hesten seld til nokre jenter i nærleiken. Men Gullungen hugsa på Hesten sin når ho var heime - og kvar 23. april i mange år fekk eg ein SMS:


Du veit vel kven som har bursdag i dag?

Klart eg visste det, og eg gjekk på hestebesøk med gulrot og eple.

No etter mange år er fjordingen attende her på garden. No som pensjonist. Eg hadde gleda av å vere avløysar ei veke, og eg ville ta jobben alvorleg. Eg skulle stelle 2 hestar: Fjordingen og ei islandsk merr og 3 høner og ein hane. Gullungen og kjærasten hadde laga alt så greitt, og eg hadde ei liste over mine gjeremål.


Hønene hadde akkurat begynt å verpe, og kvar morgon var eg spent når eg kom inn i hønsegarden. No har eg samla egg ei heil veke, og i morgon den dag skal det bli painnkak' !


Men desse to hestane var ikkje gode vener lenger, og det var hu islandske som tok føringa. Fjordingen virka skremd, og den eine kvelden streva eg for å få han inn i stallen. Hu islandske trippa etter meg og kraftfôrbytta, men fjordingen stod berre. Han hadde bestemt seg for at der hu islandske var, skulle ikkje han vere - og inn i stallen skulle han i alle fall ikkje. Eg lokka med kraftfôr, høy, søteple og godsnakk. Eg fekk han til slutt under tak, men ikkje inn - der fekk han høy og stod og åt. Eg skunda meg inn i fjøsgongen etter grinder, henta ut 4, og skulle setje dei saman. Då han såg det, ville han ut og springe, og eg greide ikkje å stengje han inne.


Fytti grisen! Det nærma seg midnatt, og han og eg stod der ute under stjernene. Kaldt var det - og fint måneskin. Heldigvis har du den tjukke skinnkåpa på, tenkte eg. Eg hadde jo ikkje strigla eller børsta han heile veka. Du må nok gå ute i natt om eg ikkje får deg inn. Eg henta meir høy, henta ein stor sekk med sagflis og la utover golvet og sette fram ei bytte med varmt vatn. Ljoset lot eg stå på. Eg sov ikkje stort den natta, for eg lurte på korleis hesten hadde det i kulda. Eg stod tidleg opp og var ned og sjekka, men han hadde det så bra - og humra då han såg eg kom med høy.


Slik heldt vi på nokre kveldar. Hans vilje mot mi. Og han vann - kvar gong. Han ville ikkje inn til hu islandske. Han ville ha fridomen til å gå kor han ville om natta. Sjølvsagt var straumgjerdet på - og han hadde eit stort område å boltre seg på. Han fekk høy og vatn ute ,og det hende han stod under tak når eg kom ned om morgonen. Eg slutta å prøve å lure han inn, og det trur eg vi båe var nøgde med.


Eg skal vere avløysar att om nokre veker. Då har nok Gullungen og kjærasten - eller helst han - gjort om i stallen slik at det skal vere greiare å ha inn båe hestane. Ja, vi fær no sjå.


Moro var det å ha dyr att på garden. Og serleg kosa eg meg med Margido, Nelly, Oda og Perla. Desse namna på hønene og hanen veit ikkje Gullungen om. Når eg passar dei, heiter dei i alle fall dette.


søndag 3. januar 2010

Genseren te'n Johansen

Og hør litt, min kjære venninne,
som byder på bollefest,
i stamkneipa mi kan du finne
folk, bedre enn mang en prest.
Og de tok mot en sjømann med ære,
og sånn som han stod og gikk
og om genseren var slitt,
fikk det være,
de passa sitt eget bestikk.





Eg kom på denne songen då eg såg Gullungen i Genseren sin her ein dag. Songen om Johansen og genseren hans høyrde vi i mang ein Ønskekonsert på femti- og sekstitalet, og jammen kunne eg mange av versa i dag og.
Genser'n te Gullungen er og ein slik som har vore mykje i bruk. Eg arva genseren av ei kusine, og vinters tid i fødebyen var det i mange år skulegenseren min. I eit gamalt fotoalbum har eg til og med bilete av mor mi på ski i denne genseren. Ho fekk låne den av meg ei påske vi hadde skirenn utanfor Jonettaplassen. Eg flutte til Tigerstaden og tok genseren med, og etter kvart hamna både eg og genseren her i fjellheimen.
Gullungen tok genseren med, dei åra ho "gik omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige By som ingen forlater før han har faat Mærker av den...". Ja, eg trur ikkje ho var svolten dei åra ho var der, og eg trur og ho hadde andre genserar. Eg vonar og trur at ho hadde genseren med på vinter-telt-turen til Hattfjelldal og på sumar-fjellturane her i Finndalen. Og no er genseren i bruk mest kvar dag der ho køyrer rundt i dei 7 kommunane sine og hjelper store og små dyr.

I frostnetter opp i Alaska
var "iglooen" god å ha,
eller når troperegn plaska,
ei hytte av palmeblad.
Eg har og min "Johansen-genser" i dag. Utanfor jobben min her ein dag trefte eg på ei venninne, og ho spurde om eg hadde fått meg ny vinterjakke. Den var så raud og fin.
Eg lo litt, og takka for komplementet. Ja, jakka var ny den. For meg!
Men eg hadde arva ho etter mor mi, og om jakka var kjøpt på åtti-, nitti-, eller til og med på sytti-talet kunne eg ikkje vite. Eg hadde sendt jakka til rens og fått ho tilbake - som ny. Varm og god.
Dei siste åra mor mi levde, pynta ho seg i denne jakka når ho skulle på bytur med syskena mine. Ja, ho kunne ikkje "fin-gå" då, men ho vart trilla rundt i rullestol.
Med den raude alpelua på toppen av krøllane og med litt munnraudt på leppene,
var ho klar for Byen.