søndag 17. juli 2011

Ætt skal fylgje ætterad


eller "Slekt skal følge slekters gang" som det står i bokmålsutgåva i verset " Tider skal kome" i den gode gamle salma "Deilig er jorden".

Om nokre veker er det 100 år sidan mor mi vart fødd. Ho vart nesten 97 år gamal, og ho sette familien sin svært høgt og hadde omsorg for alle. Som ho sjølv sa - kom ho seint i gong med barnefødslar - meg fekk ho då ho var nærare 36 år, bror min då ho var nesten 38 år og syster vår kom nokre månader før mor vår vart 40 år. Ho ynskte seg barnebarn, og etter kvart kom det 4 jenter og 2 gutar. Ho var svært oppteken av livet deira og hadde omsut for dei i alle år. Å vere mormor og farmor var flott, men eg som er så gamal vert nok ikkje oldemor, var omkvedet hennar. Men jammen vart ho det og. 4 staute gutar og 2 flotte jenter var ho oldemor til før ho døydde - og no har det attpåtil kome eit nytt lite nusk i familien.

Det er mangt som skal til når det kjem ein ny familiemedlem. Kvifor kaupe alt nytt når ein kan bruke det ein har - eller saume omatt. Gamle dynetrekk frå 70-talet vert som nye når dei berre vert klipte og sauma på nytt. Er det det vi kan kalle retro??
Retro-smekkar er det vel ingen som har. Men det skal Snuskeruska vårres få.
Då mor mi og eg vandra rundt i august i 1982 i Arendal og venta på Gullungen, fann mor mi ut at smekkar kunne vi lage sjølve. Vi budde 10 dagar på Bondeheimen medan vi venta på ho som var Gullungen den tid, og om kveldane sauma vi smekkar. Vi kaupte store vaskeklutar som vi med ei lita saks runda av til halskant og sauma på bendelband for hand. Rektig fine vart dei, tykte vi. Og dei kan ein bruke den dag i dag.
Lisbeth-smekken er nok berre til pynt. Det som er over 60 år gamalt kan vere for frøynt for dagleg bruk i dag. Så Gullungen får klare seg med smekkane frå 1982.
Den 7. juli kunne vi heise flagget og rope HURRA.
Lisjpia vårres vart fødd, og med ein storleik på 3,4 kg og 51 cm er ho klar for å møte familien og vener og verte beundra.