I dukkehuset i Dukkevei 2
skal verdens heldigste dukke få bo.
Med lampe i taket og bittesmå stoler
og blomstervase til dukke-fioler,
og flaggstang med flagg og en dukke-garasje,
og kjøkken med godter og kake og brus
og innerst i hjørnet i første etasje
skal dukken til dukken ha dukkehus.
I et hus inni huset i Dukkevei 2
skal den knøttlille dukken til dukken få bo
og ha eget bad og en dukke-do.
Og teppe på gulvet og hyller med bøker,
og askebeger til dukker som røker,
og vinduer oppe og vinduer nede,
et spennende loft og en kjeller med mus.
Og innerst så lite at ingen kan se det- skal dukken til dukken - ha dukkehus.
ANDRE BJERKE
Det vart ikkje noko dokkehus på meg. Ikkje at eg venta det heller. Kvar skulle det stå? I eit husvere i byen på 2 rom og kjøkken er det ikkje plass til all verda. Men det var plass til dokkevogna mi, gyngehesten og gyngestolen. I dokkevogna låg Bjørn-Helge, babydokka som kosta 45 kr. hausten 1954. Då han kom inn i livet mitt, måtte Olemann vike plassen. Olemann hadde tøykropp fylt med sagmugg, og når han var pynta, hadde han på matrosdressen som mamma hadde sauma.
Olemann og May-Britt. Eller var det Inga-Lill?!
Det var gama å leike med dokker. Syster mi og eg hadde smådokkene i korger kjøpt på Martna'n, "påkledningsdokkene" hadde vi i skoesker under senga, og stordokkene låg i dokkeseng og vogn. Vi hadde namn på alle dokkene våre, og sjølv om det har gått over 50 år sidan vi leika med dei, kan eg namna på dei: Negerdokkene Tamar og Tom, svenskedokkene Inga-Lill og May-Britt, danskedokkene Margrete og Anne Marie. Syster mi hadde i tillegg Grete-dokka med hol i panna (vi sette på plaster) og Tullemor som ho sauma kleda til rett på kroppen. Vi sauma, hekla og strikka klede til dei.
Bjørn-Helge, 55 år gamal
Bror vår ville lage klede til lille-bamsen sin. Og han strikka genser og ryggsekk. Den dag i dag kan vi sjå kunstverket hans, for bamsen hans har fast plass på peishylla.Syster mi hadde store-bamsen. Han var visst opprinneleg blå, men etter mange år og mange turar skifte han let.
Born i dag har dokker og bamsar og kosedyr i hopetal. Men alle har ein yndling - som får vere med dei overalt. Og mange må ha kosedyret med seg i senga kvar kveld.
Nalle er yndlingsbamsen til venninna mi på 5 år. (Bestemor hennar er av mine beste vener, så eg er svært godt kjend med barnebarnet). Prinessa som vi kallar henne, ringte meg ein kveld og fortalde at ho hadde mista den fyrste tanna si, og ho var redd ho hadde svelgt henne. Samstundes kunne ho fortelje at snart skulle ho på sjukehuset og operere auget sitt. Ho skulle til Oslo, men det er ikkje langt når ein reiser med fly, kunne ho fortelje.
I går kveld ringte ho meg på nytt og fortalde at no var ho heime att. Både ho og Nalle. Han hadde vore med heile tida. På flyet hadde dei fått Løvemat, og på sjukehuset hadde dei fått dessert kvar dag. Tenk det. Kvar dag. Ja, men du spiste vel middag og, sa eg. Klart det, sa ho. Det var jo fiske-middag. Det beste eg veit. Og veit du, sa ho, då eg vakna etter operasjonen hadde eg lapp på auget mitt, og det hadde Nalle og.
Neste gong du ser meg, er eg litt "annerledes", sa ho. Ja, men du er nok like pen og nuskat', meinte eg - og det var ho samd i.
Fleire sjukehusopphald ventar.
HURRA for Prinessa vår, som er så tøff og livsglad.
Hipp hurra for foreldra , som har gjort henne så trygg .