søndag 31. august 2008

Tida smyg seg umerkande fram...

Ja, tida skrid fram, mest så vi ikkje merkar det.
Det kunne vere i vår, eller i fjor vår, at den vesle i huset skulle vere med og få sauene til fjells, for fyrste gong. Ho var vel 4 eller 5 år.


Vegen opp på heia er steinete og bratt. Store og små steinar har trilla ned bakkane, og det er ulageleg for ein liten fot å finne feste. Sjøla går foran med saltposen og ropar på sauene. Dei kjem, den eine etter den andre, og lamma spring hit og dit. Den vesle hyrdingen og pappan går bak og prøver å halde orden på rekkja av dei brekande dyra. Det er varmt, og det går seint.

Sjøla går eit godt stykke framom flokken, og på "kvilsteinen, dom kalle" legg ho 2 Foxar og 2 Twist-bitar. Det er for høgt til at sauene kan få tak i dei, men lågt nok til at den vesle hyrdingen i stuttbukse og ull-undertrøye kan sjå dei.

"Pappa, sjå her. Kven kan ha mista godteriet sitt akkurat her?"
Og pappan som har skjøna opplegget til Sjøla, seier at dei berre kan ete det. "Ja,men dei som har mista det, vil vel kome og leite etter det?" Seier den vesle hyrdingen, medan ho rister på flettene for å halde flugene vekk frå andletet.

"Det er nok berre Tor som har mista det," seier pappan, "og han vil vel heller at du skal ete godteriet enn at reven eller jasen finn dei. Dei kan jo ikkje vite at dei skal ta av papiret ein gong."



Nøgd med svaret puttar hyrdingen godteriet i munnen. No har ho fått nye krefter, og då dei finn meir godteri lenger oppe i bakken, smiler ho over heile andletet og viftar til ho som går framom, og ropar at ho skal få sjå noko løyndomsfullt, når dei skal gå ned att.

Hyrdingen har vorte vaksen og har sterke bein å gå på.
Men Sjøla og Sjølen har vorte gamle og fått stive bein og krokete kne. Men på heia ville dei. Også i år. Men no utan sauer.

Dei kom seg av garde, sekkane var ikkje så tunge som før, og no brukte dei vandringsstavar. Opp bakkane gjekk det heller smått, men dei kom seg fram.
Då lyste det noko gult på ein stein ved stien; det låg ein Fox der. Sjøla måtte sjå to gonger, ja, det stemde. Ho vifta til Sjølen og synte det gule papiret. Foxen hadde ho alt i munnen, og den gav henne nye krefter. Då dei var komne på høgste heia, og kreftene heldt på å ebbe ut, feste dei augo på endå ein steinvarde med noko gult på. Der låg det to nye Foxar, og dei gamle tok kvar sin og sette seg ende ned. Det var godt å kvile, og smattande på karamellane gjekk tankane attende til den gongen det var dei som la ut lokkemat.

Denne gongen var det dei gamle som fann godteri på støylsvegen, godteri som gav nye krefter, og ein god latter. Men og vemod når gamle,gode minne vart levande i hugen att.

Tida smyg seg
umerkande fram
og hendingane
bylgjer mot
ei framand strand.


Dette verset vart laga av Sjølen då vi gjekk ned frå heia i dag etter å ha teke farvel med 2 ungdomar som langa i veg opp dei bratte bakkane. Utan å stoppe for å finne godteri.

onsdag 20. august 2008

Kanskje kommer kongen...

Ja, Han kom faktisk. Og ikkje berre han. Sonja var og med. Dei trilla inn på tunet, og kongen sjølv sat ved rattet. Kva for ein bil hadde dei? Nei, det veit eg ikkje. Men han var grå, slik grå bil som alle har i dag. Ikkje noko oppsiktsvekkjande som dei raude som trillar rundt på vegane.
Og kvifor kom dei til meg - eller oss? Dei ville berre rundt og sjå korleis folk lever og strevar, og dei hadde fått eit hint om at Hainn te mæ og æ - vi tek imot alle gjestar. Med opne armar.

Kongen kom inn, i den blå boblejakka. Tok av seg støvlane og sette dei på trappa, og han gjekk inn og stilte seg ved glaset for å sjå på utsikta. Sonja måtte ein tur på badet, kanskje fiksa ho litt på frisyren, men etterpå kom ho og vart med meg på kjøkenet. Dei hadde jo ringt berre eit par timar på førehand, så eg hadde ikkje fått ordna med noko serleg med maten. Nei, dei ville ta det vi hadde. Dei var greie slik. Så eg sette Sonja til å vaske salaten, medan eg sjølv sette på potetan', steikte sauekjøtet og laga den kvite sausen. Lokal mat, tradisjonskost, det var det dei ynskte seg.

MEN eg vart jo - som vanleg- ståande der på kjøkenet, Sonja gjekk ut til Sjølen og Hainn te mæ. Kva dei prata om, veit eg ikkje.
Det sto ingenting i avisa i dag tidleg at dei har vore her, ingen fotografar eller bladfykar var med på ferda. Og Hainn te mæ skjønar ikkje kva eg talar om når eg spør om dei hadde det kjekt i lag.

Ja, eg må nok berre innrømme det. Det var ein draum. Men den var så levande at eg mest trur det har hendt. Ja, kven veit?

søndag 17. august 2008

Skal gamal venskap kverva bort..

Eg har nett hatt ei fantastisk oppleving. Ein "ven" som sto meg nær for nokre år sidan, har vore borte frå meg og ute av tankane mine eit bel. Men no treftest vi att.

Det var ein vakker seinsumardag. Sola vermde godt, og det var mykje folk og fe ute. Alle ville få med seg denne vakre dagen. Det var kjøleg frå morgonen, men eg var så heldig at eg snart kunne kaste jakka. Og der sto eg - plutseleg- nær henne. Ho såg på meg. Kunne det vere attkjenning i dei brune augo? Dei brune augo som no skein mot meg, stundom kunne dei vere noko ljosare, og dei har eit snev av gult i seg. Dei brune krøllane rundt øyro var like mørkebrune som før. Ho hadde med familien sin. Dei to borna hennar var like flotte som mora. Faren var og med, og det er sjeldan å sjå så stolt eit eksemplar av arten.

Eg hadde mest tårer i augo der eg stod framanfor dei. Ho kikka på meg, og eg strauk henne over augo. Nei, gamal venskap skal aldri kverva bort!



No lyt eg verkeleg prøve å få lagt ut bilete, så alle kan sjå kor flott ho er. Men eg tru ikkje det vert i dag.