fredag 19. desember 2008

Nå har vi vaska golvet...

Ja, det har eg. Vaska golv, mange gonger. Men eg kan ikkje skryte på meg noko vedbering, for det gjer Hainn te mæ, og han fyrar så det durar i omnan'. Fuggelband har eg ikkje fått tak i, og eg har heller ingen havreåker i år. Eg hadde det nokre år. Vi laga jolenek og stod i sentrum og fraus på fingran' og selde Dei var fine - i utgangspunktet - knytte på den gamle måten. Eg hadde ein stor haug i løa, men då eg tok dei fram i desember, hadde det vore mus i haugen, dei hadde riktig kosa seg, så eg måtte slå fleire band saman for at det skulle bli mat til småfuglan'. Nei, dette vart ikkje noko nisje for meg, nei.

Treet kan eg ikkje pynte, for det er ikkje i hus. I min barndom hadde vi pynta ferdig hus og tre, lislejolekvelden. Men dit eg kom då eg gifta meg, var det andre skikkar. Og ein må jo ta skikken der ein kjem.
(I alle fall ei stund). Her henta dei joletreet på jolekvelden. Og det skulle vi pynte når jola vart ringt inn. Men vi endra fort på den skikken, og no får vi treet i hus på lislejolekvelden, og vi pyntar det den kvelden.

Vogga kan eg godt rugge på, for der ligg jo Bjørn Helge. Bjørn Helge vert 54 år på jolekvelden, og han er framleis gullande snill. Han er ei babydokke , kan skrike om du legg han på magen og han kan late att augo når han søv. Den dokka hadde eg sett i eit butikkvindauge , der dei selde dokker og barneklede. Heile hausten i 1.klasse sparte eg alle øra eg fekk. Kroner var det ikkje så mange av, den gongen, og eg kan minnast at han kosta 45 kr. Nokre dagar før jol mangla eg enno 15 kr., og eg vona at eg fekk pengar til jol så eg kunne handle på nyåret. Syskenbarnet mitt, han Knut, hadde sagt at han ville gje meg 3 kr. i gåve, så eg hadde ei von om dokka.
Stor var gleda då eg fekk ei veldig stor pakke på jolekvelden, og eg kunne mest ikkje tru mine eigne auge då eg såg dokka . Han hadde ordentlege babyklede, og han smilte til meg. Det var gått gjetord i familien at eg sparte til denne dokka, og det var mange gåvmilde gjevarar som ville glede meg.
Namnet hans berre kom av seg sjølv. Stundom leika vi at han var jente, då var namnet Rikke.

Eg kan godt dra krakken bortåt glaset og finne leia til jolestjerna. Den skin ikkje over noko jordmorhus her i bygda, men over den spesielle fjelltoppen vi har. Segna om det fjellet seier at den dagen 7 systrer gifter seg med 7 brør, skal fjellet ramle ned. Men eg er ikkje redd for det. Folk får så få born no til dags.

Alle veit at det er Alf Prøysen som har skrive Julekveldsvisa. Med sine 7 vers rommar den heile joleevangeliet. Så enkelt kan det seiast.
-"og såmmå å som hende er stjerna like stor
-du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor".

tirsdag 2. desember 2008

Vi lister oss så stilt på tå...

og framhaldet? Akkurat, - alle kan vel den songen:
"når vi skal ut og røve, vi røver bare det vi må og det som vi behøver."

Dette er moralen hos dei 3 røvarane i Kardemommeby, men kan vi godta det? Kan ein berre forsyne seg av andre sine ting, berre fordi ein må ha det - eller akkurat då treng det?
Desse røvarane lyt tenkje på kva det fører med seg å ta frå andre. Greit, du kan få noko av meg om du spør. Men du skal ikkje berre kome og forsyne deg. Ja, men du har så mykje, seier du - meir enn det eg har.
Ja, men eg har kanskje spinka og spart for å få akkurat den bilen eller den datamaskina.

Er dette noko å skrive om i desse adventstider, spør du. Ja, folkens, sei til alle de kjenner, kjeltringar eller andre og be dei halde fingrane frå fatet. Fortel dei om at dei gjer vanlege folk utrygge . Og tenk på dei kostnadene dei gjev samfunnet. For ikkje å tale om kor forarga ein vert.

Eg sit stundom i Lagretten eller er meddomar i ei straffesak. Du får melding i god tid om å møte til førehavinga i retten, men det passar sjeldan eller aldri.

For nokre år sidan hadde eg tinga teaterbillettar til Piaf-framsyninga i hovudstaden, og dotter mi og eg gledde oss til framsyninga. Nokre veker før teaterbesøket fekk eg melding om ei rettsak, og eg kunne ikkje seie at eg skulle på teater. Men eg sa frå den gongen eg skulle på studiereise som var betalt og ordna - og vart friteken.

Men no skulle eg vere i Retten ei veke i jolestria. Berre fordi ein eller annan kanskje har gjort noko gale.
Og ikkje nok med det. Hainn te mæ og eg skulle eigentleg på ein liten førjolstur, men den gjekk jo i vasken.

Men ei plikt er ei plikt, og så fann eg til slutt ut at kanskje kunne eg på denne byturen få unna jolebrevskriving, lesing og strikking om kveldane. For då hadde eg fri. Eg var innstilt på denne jobben, så eg vart i grunnen skuffa då eg vart skutt ut og sendt heim same dagen. Lagretten hentar inn 16 personar, men berre 10 skal sitje i juryen. Ved loddtrekking måtte vi andre reise heim. Men eg hadde alt brukt ein heil dag på å kome dit, og bussturen var lang, og alt kostar. Det må samfunnet betale. Dersom alle heldt seg i skinnet og greidde seg med det dei får tak i på ærleg vis, hadde staten spart store summar.