søndag 25. oktober 2009

GULROT. Kort og godt.



Hagesesongen er over for i år. Og eg er sers nøgd med gulrotavlinga.
I heile haust har eg mest kvar dag gått i gulsrotsenga og teke opp ei gulrot her og ei gulrot der. Med vilje tynna eg dårleg i sumar, og no i haust har eg passa på å trekke opp gulrøter i dei ulike radene. No har eg teke alle inn i kjellaren, der dei ligg fint nedpakka i våt mose.

Tidlegare brukte eg sagmugg til lagring av gulrøtene. La dei lag for lag med sagmugg imellom. Med godt resultat. Lite råtna i løpet av vinteren. Eg fortalde dette til ein ven, og han ville gjere som meg. Han reiste til det same sagbruket som eg brukte. Men det verken han eller eg visste, var at den dagen han henta sagflis, hadde dei saga stokkar som var impregnerte. Han måtte kaste heile gulrotavlinga si.


Gulrøtene mine er kjempestore i år. Eg har fleire som veg 200 g. Den største vog 410 g - stor og rett og kraftig. Ho har eg no i kjøleskapet og vurderer å stille ho ut! Eg fortalde eventyr til ei gruppe barnehageborn ein dag, og då hadde eg sjølvsagt eit eventyr om ei kjempestor gulrot. Gulrota var så diger at både kona og mannen drog og drog for å få ho opp av jorda. Dei greidde det ikkje - og dei måtte få hjelp av alle dyra på garden: 5 kanarifuglar, 4 kjuklingar, 3 kattar, 2 grisar og ei ku.
Men det var fyrst då kona gjekk inn i huset , lokka fram musa og fekk ho med på laget at dei fekk opp gulrota. Og om kvelden kosa dei seg alle med ei stor gryte gulrotstuing.
Dette eventyret hadde eg omsett frå ei engelsk biletbok "The giant turnip",
og eg hadde gjort eventyret til mitt. Sjølvsagt vart det "anskuelsesundervisning" (åskodingsundervisning) for ungane, då eg drog fram den digre gulrota frå sekken min.
Då eg var skulejente, hadde eg ofte gulrot med i nistepakka. Gulrot er godt for augo, sa mor mi.
Gulrot er i grunnen godt for mangt. I gamle dagar brukte dei turka, revne gulrøter mot mark og diaré hjå småborn. Ein kan bruke finhakka, frisk gulrot som omslag på brannsår. Og det vert til og med hevda at gulrot har mentalhygiensk effekt - ho kan hindre sinne og misunning!
Men no kan eg ikkje skrive meir, eg må på ein viss plass.......



5 kommentarer:

Ingalill. sa...

Det er forskjell på avlinga til folk skjønner jeg. Iår hadde jeg ingen oransje røtter men ifjor prøvde jeg og da kom de opp modellmagre og igjennomhullet.
Grønne fingre er ikke arvelig :-)

Fivrel sa...

Flott innlegg! Og her var det mykje eg ikkje visste om gulrot - leggje rå på brannsår, eller tørka mot mark, hmm, her opnar det seg nye mogleikar, skal tru om det verkar på dyr au? Dei fleste hestar er iallefall overtydde om at gulrot er godt for det meste. Og søteple. For det er ikkje berre gulrøter det bugnar av i hagen din - hesten vår gler seg no av den store sekkjen med søteple han fekk levert i går. Og hønene vart glade for persilleduskane dei fekk inn i huset sitt i går - grønkålen og mangolden får dei kose seg med ein annan dag. Kanskje vert det grønkålsuppe på oss au ein dag, det må då vere mest like sunt som gulrot?

Ha ein fin dag! Klem

Kathrine sa...

Gulrot er sundt, kort og godt. Mor lagrer alltid gulrot i sand oppi trekasser i kjelleren. De har aldri rotna. Men det er nok mange måte å gjøre det på.
Mor sine og vart kjempestore i år. Flott resultat på dine du!! Ha en flott uke:))

Rani sa...

Å, så flotte gulrøter! Og for ei triveleg forteljing.

Sjøl har eg spesialisert meg på mini-gulrøter i år. Dei er omtrent like lange som eit ledd på ein veslefinger, av ulik tjukke. Veslejenta liker heldigvis best dei som er aller minst.

Unknown sa...

Gulrot er godt, spesielt de med litt karakter:)